Vi får fra tid til annen spørsmål om hva som er likheter og forskjeller mellom Belbins instrument og personlighetstester. I denne artikkelen gjennomgås ulikhetene og vi forklarer konsekvensen av forskjellen.
Med et menneskes personlighet tenker vi på personens rimelig faste og stabile trekk som særpreger vedkommendes måter å tenke, føle og reagere på. Formålet med en personlighetstest er altså å kunne si noe om personens typiske og regelmessige mønster. Kartleggingen skjer ved en form for egenvurdering hvor kandidaten skal ”avsløre” sin typiske måte å tenke, føle og reagere på. Belbin på sin side er opptatt av å kartlegge en persons faktiske atferd i et samspill med andre. Kartleggingen skjer ved at personen selv skal vurdere hvordan han eller hun antakelig vil oppføre seg, i tillegg skal et antall observatører si hvilken atferd de har sett at vedkommende faktisk har vist.
Hvis vi nå antar at en persons atferd i en konkret setting alltid utelukkende påvirkes av hvem personen er (personlighet) vil Belbin og personlighetstesten vise det samme – om enn kanskje i litt ulike begreper. Men er det slik – er det bare vår egen personlighet som helt ut bestemmer hva vi gjør i en bestemt situasjon? Det betyr i så fall at vi alltid oppfører oss helt likt. De lærde strides. Noen hevder at det i all hovedsak er personlighet det handler om. Andre mener at personlighet er uinteressant, det handler primært om lært atferd og påvirkning fra andre. Jeg tilhører de som mener at de fleste mennesker har noen klart gjenkjennelige trekk og typiske måter å være på, men at vi samtidig har et repertoar av ulike væremåter. Hva vi velger henger nær sammen med hva vi har lært, hvilke andre personer vi er sammen med og ikke minst hvilken reell posisjon vi har i øyeblikket. Vi vil framstå på en annen måte som trainee enn som administrerende.
Det å bruke personlighetstest til å forutsi atferd er derfor ikke uten videre enkelt. Mange psykologer uttrykker da også skepsis til denne bruken.
Hvis formålet er å vite noe om sannsynlighet for visse handlingsmønstre, kan det være svært nyttig, men hvis tanken er å forutsi konkret atferd i enkeltsituasjoner, er sjansen for overraskelse stor.
Det vi har sagt har konsekvenser når vi bruker Belbin og personlighetstester i praksis. Nettopp fordi personlighet handler om å finne en persons regelmessige mønster, vil vi forvente at ny personlighetstest etter en tid vil vise om lag samme resultat. For Belbin vil vi imidlertid forvente at en ny måling kan få helt andre resultater. Spesielt hvis kandidaten har en annen formell rolle, samhandler med andre eller i perioden har gjennomgått en læringsprosess. I praksis viser det seg at Belbin har en relativt høy stabilitet over tid. Noe som taler for at den stabile personligheten spiller en rolle, men det er ikke bare den som avgjør. Fornyet kartlegging viser gjerne endringer innenfor et hovedmønster. Man vil typisk finne noen av de samme rollene høyt, ikke i samme rekkefølge og ikke alltid like høyt, men hovedmønsteret er ofte gjenkjennelig. Fordi Belbin er laget for å fange endringer, er den et kraftfullt verktøy i veiledning, nettopp ved at vi kan lære noe om effekten av utviklingsprosesser, nye omgivelser og andre roller.
